Håpløshet

Har du noen gang følt en så stor håpløshet, at du ikke kan la være å bryte sammen i gråt?
Eller ett sinne, så stort at maven klomper seg sammen til en stor knute å hjerte løper av gårde.
Og den eneste jeg har å takke er meg selv.
Alt sammen virker til ingen nytte, hva er vitsen. Tenker jeg.
Tenker til bake på alle de gangenne jeg kunne gjort noe med det. Men i stede ble sittende der redd å tvilende. Hvorfor kunne jeg ikke bare vært egoist den gangen å bare gjort det.
Hadde sikkert vært halveis nå, å glad.
Alt virker kanskje greit å alt det der.. Men, jeg sliter. Mer enn jeg lar noen vite.
Det begynner å bli så ille, at jeg ikke orker å se meg selv i speilet.
Fordi, når jeg står der tenker jeg at det kunne sett anderledes ut nå.
Vemmes over meg selv... Ingenting er riktig.
Det er ikke meg!
Skulle så inderlig ønske, at de rundt meg kunne forstå.
Istede for å holde meg til bake. Eller bli sint, når jeg never det..
Skjønner det er vannskelig for alle rundt meg, det gjør jeg virkelig.
Men det presset de setter meg under, med å være en jeg ikke er.
Gjør meg så forbandet trist å bitter på alt.
Det blir en ond sirkel, siden det påvirker alle sammen.

Ønsker bare å kunne være meg selv.
Gå ut blandt folk, uten å måtte gjemme på ting.
Jeg vil kunne ha en kjæreste, uten at folk ga med det blikket.
Vil leve.. Med fred inni meg. Sins ro og bare smile fra hjerte for engangs skyld.
Føler altid jeg må smile for å blid gjøre andre.
Nå driter jeg i det, å ber folk dra til helvete.
Orker ikke late som lengre, jeg er ikke ''happy'' så gidder da heller ikke smile for andres skyld.
Mange sier til meg ''du ser så sur\missfornøyd ut''. Syns dere det er rart?
Hadde ikke dere vært det, om dere hele tiden måtte late som dere var noe dere ikke er?
Aner dere hvor slitsomt det er?!
Gå rundt, føle seg som en annen person en den man er...
Gidder det ikke lengre..

Ja, jeg er født som en jente.
Ja, hadde langt lyst bølget hår å gikk i kjole.
Men vet dere. Det var en grunn til at jeg var sånn som jeg var som barn.
Og det eneste jeg ville da, var å stikke av fra alle sammen. Jeg kjenner det enda,
hvor vondt det var den gangen. Kjoler, hår, dukker, alt..
Men sa aldrig noe.
Husker de gangenne da jeg tok bussen ned til byen for å dra til psykologen min.
Værgang jeg kom til bruen, tenke jeg på å hoppe over den. Å ingen vet det.

Det jeg syns er rart, er at det virker som folk legger skylden på seg selv.
Enda det ikke er noens skyld. Ingen kan noe får dette.
Det er bare sånn, jeg er født sånn. Det er INGENS feil.
Mange millioner har det sånn som meg. De aller fleste tar sitt eget liv, desverre..
Det er idiotisk å ta ett sånt valg, men sammtidlig skjønner jeg de.
Selv er jeg for sta til å gjøre det. Takk å lov.

Håper bare, at folk kan la andre være den de føler at de er.
Og kunne være seg selv, å ikke gjømme seg bort for verden.
Det å kunne gå ut blandt folk, uten å måtte svelge unna en tårevåt stemme.

Det skjærer så dypt inni meg.. At det sårer mine nermeste at ting er sånn..
Gråter ofte fordi jeg føler at jeg skuffet dem på noen måte.
Men jeg kan ikke si unskyld heller, fordi det ville vært en løgn.
Jeg kan ikke beklage for at jeg er sånn.. Kan ikke bennekte mitt liv.
Ville vært som om å kaste en stein gjennom noens vindu for så å si at det ikke var deg.

Mitt ønske er.
Ikke døm folk. La de være som de er.
Du trenger ikke være enig. Men respekter de.
Livet er en merkelig dødelig sykdom som smitter gjennom sex.
Og ut fallet er et stort varrierende manfold, å alle burde lære seg å leve sammen.